Eiffeltårnet

Paris

Da Gustave Eiffel konstruerte sitt berømte tårn, viste han både at han var et geni innen ingeniørarbeid, og at han hadde stor forståelse for den fremvoksende industrielle estetikken. Ingeniørene fra Otis måtte også være kreative for å finne ut hvordan de skulle utforme tårnets heissystemer - ikke bare én gang, men to, med hundre års mellomrom. 

Franskmennene tok kontakt med Otis før tårnet åpnet i 1889. De trengte heiser til den nordlige og den sørlige pilaren for å frakte de besøkende til tårnets andre nivå - uten at tårnets ikoniske silhuett ble ødelagt. 

Å konstruere heiser til det første nivået var nokså enkelt: Pilarene var brede og rette nok til et vanlig system. Noe helt annet var det å installere heiser til det andre nivået, på grunn av den skarpe kurvaturen. Ingen franske selskaper ville ta på seg denne komplekse jobben. 

Otis' ingeniører designet to store hydrauliske kabelheiser som gikk på skinner. De store, flotte maskinene ble turistattraksjoner i seg selv. 

I 1980-årene tok franskmennene igjen kontakt med Otis - denne gangen for å utforme tårnets heissystem på nytt som en del av en større renovasjon. 

Heisene til toppen skulle vise seg å bli den største utfordringen. Ingeniørene fra Otis brukte datamodellering for å analysere de mange vanskelighetene, inkludert tårnets helning og en vindstyrke på mer enn 25 m/s. 

De foreslo et helt nytt system: to Duolift™-heiser med verdens lengste utendørsspenn i heiser - 160 meter. Hver heis består av to vogner som fungerer som motvekt til hverandre. Når den ene vognen går opp, kommer den andre ned.

Galvaniserte kabler og anti-is-enheter på vognene gjør at heisene kan være i drift året rundt, selv ved dårlig vær.

Otis moderniserte Duolift-heisene i 2001.